For Hildegunn og Johnny var det aldri aktuelt å få egne barn. Da de meldte seg på PRIDE-kurs, tenkte de å bli fosterforeldre til én. I løpet av fire år fikk de tre små barn i huset.
Den første kom til dem da han var to. Den neste, en baby, skulle bare være hos dem noen dager, som en akuttplassering fordi ingen beredskapshjem hadde ledig plass. Det er fem år siden. Og da lillebroren hennes kom til verden, fant de plass til ham også i huset og hjertene sine.
-Vi gikk noen flere runder med oss selv før vi sa ja til å ta i mot minstemann, da barnevernet spurte oss om det. Men den biologiske tilknytningen telte mye, at de to yngste er søsken og kan vokse opp som det, sier Johnny. Vi treffer de to 37-åringene hjemme, og den minste småtassen deres går fra fang til fang og gliser, storfornøyd med serveringen av frukt og is i anledning besøket. Han har et fantastisk humør, ikke minst når mamma kommer for å hente i barnehagen, smiler Hildegunn: - Da kommer han løpende og er bare så utrolig glad. Og jeg ser ingen andre, bare han. Jeg tror ikke jeg føler noe mindre kjærlighet da enn andre mødre.
-De siste årene har det blitt vanskeligere å adoptere barn fra utlandet. Er det å ha fosterbarn i stedet for egne barn et alternativ du kan anbefale til andre?
- Jeg har allerede anbefalt det til noen, som til slutt bestemte seg for adopsjon i stedet. De ønsket å ha barnet for seg selv, og det kan jeg forstå. Det er fint å være fostermor, men man må virkelig åpne opp for og inkludere hele verden. Evnen til å kunne gi er nok den viktigste egenskapen man kan ha som fosterforelder, sier Hildegunn.
100 møter i året
Det er mange som krever noe: Samme ettermiddag som hun og Johnny blir intervjuet, er også tilsynsføreren til alle tre barna på besøk. Dobbeltbookingen skjedde fordi Johnny ikke hadde kalenderen foran seg da han avtalte intervjuet. Ikke så rart at det skjer. I fjor telte Johnny og Hildegunn opp alle møtene de hadde hatt med ulike offentlige instanser, og kom til 100 – i gjennomsnitt to hver eneste uke. Alle de tre fosterbarna har spesielle hjelpebehov, og de skal ha samvær med sin biologiske familie. Det betyr mye oppfølging og mange møter.
Hybelboeren tar over
- Å åpne hjemmet sitt for det offentlige er en del av opplegget og blir en slags livsstil – du blir vant til det, sier Johnny. Men det kommer godt med å ha fleksible arbeidsgivere. De får også en økonomisk godtgjøring fra barneverntjenesten, tilsvarende en full stilling, som gjør at de begge kan jobbe redusert. Johnny er SFO-leder, mens Hildegunn er lærer på en barneskole.
Paret har avlastning for de to minste hver fjerde helg. Da flytter hybelboeren inn i huset deres og er barnevakt, mens fosterforeldrene og eldstemann reiser bort et sted og får litt tid sammen. De deltar også i en selvgående veiledningsgruppe for fosterforeldre. – Man blir frustrert av og til. Da er det bra å kunne lufte ting med andre som har taushetsplikt, sier Hildegunn.
Ærlige om bakgrunnen
De to største barna går litt til og fra under intervjuet. Lar seg ikke affisere av at nok en dame er på besøk, eller av spørsmålene hennes. De vet hvem de er og hvor de kommer fra. – Vi har vært åpne og ærlige overfor barna. Det er viktig at de kjenner sin historie, at de vet hva de kan svare når folk spør, understreker Hildegunn. Eldstemann fikk noen få leie spørsmål da han begynte på skolen, men ellers har det gått greit. Hildegunn forteller om sønnens egen aha-opplevelse da han og familien deltok på en tur med den lokale fosterforeldreforeningen. – Etterpå hadde han følgende kommentar: ”Jeg visste ikke at det fantes så mange fosterbarn, og at de så helt vanlige ut!” smiler Hildegunn.
Har aldri angret
Selv om Hildegunn og Johnny har en hverdag med få pustepauser, ønsker de seg ikke tilbake til livet før de ble trebarnsforeldre:
– Jeg har aldri angret på at jeg ble fostermor. Folk snakker ofte om hvor flott innsats jeg gjør, men hallo! Det er jo bare et valg du tar, sier Hildegunn.