Morten og Tone- ordinært fosterhjem

- Jeg oppsøker han. Følger etter han og spør om å få en klem. Eller bare klemmer, forteller Tone. Hennes eldste fostersønn (snart 15) har bodd hos henne og Morten i vel et år nå. De første månedene gikk alt fint, han syntes det var stas med alt det nye. Så kom reaksjonen.

Han vil fortsatt ikke si noe om hvordan han har hatt det hjemme.

Holder seg mye i sin egen trygge hule, på rommet sitt.

Og når han er sammen med fosterfamilien, er det som det et hardt ytre skall rundt ham.  

Morten og Tone trives som fosterforeldre, og Jonas, som er Mortens sønn, synes det er koselig å ha blitt storebror til to fosterbrødre.   

– Men i går var han faktisk sinna på meg fordi han syntes jeg maste så fælt. Det var nesten godt. Som en liten seier at han turte å bli det, sier Tone. – Å få et barn til å åpne opp kan være en årelang prosess, men vi er i gang, legger hun til.

Ballast til å stå på egne bein

- Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for trygghet og forutsigbarhet, lære vekk basale ting som å smøre seg en skive, dusje. Spørre hvordan det har vært på skolen i dag. Målet er å kunne gi ham så mye ballast at han, på tross av det han har opplevd, en dag kan stå på egne bein, mener Morten.

Familien har også en fostersønn på snart 12 år, som har bodd hos dem i fem år.

- Hvis vi hadde vært helt blanke som fosterforeldre nå, hadde det vært tøffere, sier Morten.  Tone og han har opplevd en gang før at fosterbarnet får en nedtur etter de første månedene.

Når det nye har blitt dagligdags, dukker gjerne andre ting opp til overflaten. Hvis det ikke hadde kommet en reaksjon, hadde det også vært galt, tror de.

Erstatter ikke mamma og pappa

Paret ser på yngstemann som sin egen. Han var liten da han kom, og han har ingen biologisk familie det er aktuelt å tilbakeføre ham til. Selv om de har en foreldrerolle også for 15-åringen, merker de at det er annerledes denne gangen: Han er for stor til å få en ny mamma og pappa.

– Det har han allerede, og han er utrolig lojal mot dem, sier Tone. Morten og hun er opptatt av at fostersønnen ikke skal komme i en lojalitetskonflikt. De tror det å respektere og ha et godt forhold til opprinnelige foreldre er det lureste en fosterfamilie kan gjøre:

- Og det står og faller på fosterhjemmet hvordan forholdet skal være. Bare tenk deg: De er vurdert som ikke egnet til å være foreldre, mens du er bra nok. Da er det ikke lett for dem å møte deg, illustrerer Tone.

Spør om det er "pyton"  

- Men å møte en av de biologiske mødrene er også det aller vanskeligste jeg har opplevd,  sier Morten. Han mener kommende fosterforeldre bør bli mer mentalt forberedt på dette når de går på PRIDE-kurs. Hans råd er å være åpen og direkte i møte med foreldrene. – Spør gjerne: ”Er dette pyton”? Og si at det er det for meg også.

- Jeg hadde grudd meg like mye til å møte den ene biologiske moren som hun til å møte meg. Og det fortalte jeg henne, sier Tone. Å ikke gi spisse svar, la de biologiske foreldrene få rett i småsaker som gjelder ungene, er også råd de vil gi. - De har tapt så mye. Og det kan avverge mye trøbbel – for eksempel en ny runde i retten, tror Morten.

- Fosterhjemstjenesten har i blant utfordringer med å finne fosterhjem til store barn og ungdom. Ser dere noen fordeler med store barn?

Lettere med stort barn   

- Jeg lurer på hvorfor noen tror det er så mye lettere med et barn på 2-3 år?  Det kan virke slik, men hvis de er utsatt for omsorgssvikt, skjer det jo skade allerede i første leveåret, påpeker Tone.  - Jeg vil påstå at det er lettere med et barn som er så stort at man kan spørre og få svar i den første perioden. Vi ønsket oss fosterbarn fra skolealder og oppover, sier Morten.

Liker å være fostermor

Tone fikk Jonas (snart 18) som bonusbarn da hun giftet seg med faren hans for femten år siden. Å få egne biologiske barn har ikke vært viktig for henne: - Jeg ser ikke vitsen med å reprodusere seg selv, så lenge det finnes så mange barn som har det vanskelig, sier hun. Tanken på å en gang bli fosterforeldre hadde Tone og Morten allerede da de giftet seg. At Jonas også ønsket seg søsken, var avgjørende for at de tok steget.

- Jeg er fornøyd med hvordan det har blitt. Jeg er utadvendt, liker å samarbeide både med barnevern og foreldrene, ja jeg liker virkelig å holde på med dette, sier Tone og smiler. Det hun som får gutta av gårde på skolen om morgenen. Hun lager klar middagstallerkener til alle fire før hun reiser på kveldsvakt, i deltidsjobben som sykepleier. Er ikke maten lagt på fat, kan det bli for vanskelig for fostersønnene.  – Tidvis er jeg så sliten at det føles som å få fri å komme på jobb. Men jeg har aldri angret på å bli fostermor, sier Tone.

Har fått endret menneskesyn

- Hvordan har det forandret dere å bli fosterforeldre?

- Jeg har fått innsyn i noen tragiske historier som har gitt meg verdifull menneskekunnskap, og skjønner at småting som har irritert meg før betyr så lite, sier Morten.

- Jeg har endret menneskesynet mitt veldig, blitt snillere, sier Tone.

- Ikke mot meg, innskyter Morten.

Tone fortsetter: - Før hadde jeg ikke stor forståelse for folk som falt utenfor samfunnet, tenkte kynisk at ”som man reder ligger man”. Jeg forstår nå at jeg som har fått en god oppvekst, nærmest er født med en sølvskje i munnen, er så utrolig heldig. Det gjør meg litt skamfull -  jeg gremmes over hvordan jeg tenkte før, sier Tone

Enebarn som ble storebror