At Jonas ønsket seg søsken, var avgjørende for at familien ble fosterhjem.
Kjedelig å være enebarn
- Jeg syntes det var kjedelig å være enebarn. Det er koselig å være flere, og jeg har aldri hatt noen negative tanker om fosterbrødrene mine, sier Jonas (snart 18). For ikke nok med at han fikk en fosterbror som 12-åring, for et år siden fikk han én til, bare tre år yngre enn han selv.
Ikke negativ forandring
– Livet er forandret, men ikke til det negative. Det er mer å gjøre, og man må tilpasse seg mer når det er flere. Jeg har passet minstemann en del, og da han kom til oss viste jeg ham rundt, oppsøkte de som var på hans alder sammen med ham, forteller Jonas. Familien bor på landet, en knapp halvtime fra en by i Telemark. Guttene spiller litt fotball eller drar og bader sammen, men aldersforskjellen gjør at det mest er de to største som er sammen.
Minstemann litt sjalu
Minstemann ser opp til dem, men det hender han blir sjalu, også, forteller mamma Tone: - Jeg kalte den eldste fostersønnen vår for lille venn her en dag. Men det ville ikke 12-åringen ha noe av: - Det er jeg som er lille venn! utbrøt han.