- Det verste var å stå på utsiden og se at guttene ikke hadde det bra.
Vivian (50) er nå fostermor for de to barnebarna sine. Det var datteren som ønsket at moren skulle overta omsorgen for sønnene.
-Da hun spurte meg om det, hadde jeg ikke noe valg. Jeg vil i ettertid kunne si til meg selv at jeg gjorde det jeg kunne, forteller Vivian. Hun var skilt, etablert med hus og jobb i en annen by. Nærmest over natten flyttet hun fra alt for å ta seg av de to guttene. I løpet av tre måneder stod et nytt hus til den lille familien ferdig. Ungene hadde funnet seg til rette. Moren deres, som er syk, fikk hjelp på institusjon. Livet falt litt på plass for alle – og Vivian fikk så mye overskudd at hun meldte seg på swingkurs. Der danset hun med Vidar.
Sa ikke takk og farvel
-Han datt ned fra himmelen. De fleste single 58-åringer ville sagt takk og farvel til en bestemor med fem egne barn, to barnebarn og en gammel Toyota. Allerede første kvelden advarte jeg ham om at jeg hadde et liv fullt av trøbbel. Men han tok i mot oss med åpne armer.
Vivian smiler og fletter hender med mannen som sitter ved siden av henne i sofaen. Hun er livlig, energisk, prater som en foss. Godslig, blid og trygg smiler han tilbake. De to guttene ble også raskt begeistret for ham. Etter hvert holdt det ikke med helgebesøk - Vivian og guttene flyttet til Vidar og huset hans som ligger høyt og fritt, med utsikt til sjø og et skogholt like ved. Her har de katt og kanin. Her lærer Vidar dem å mekke sykler, bruke øks og sag. Eldstemann på 12 kan dyrke sin store lidenskap, kajakkpadling, en sport der han konkurrerer på landsplan. Vivian deler interessen hans, mens Vidar gjerne følger yngstemann på 8 på fotballtrening. Der står han på sidelinjen og heier – sammen med ungene han tidligere var trener for. Nå er de alle småbarnsforeldre. Med en viss aldersforskjell.
-Hvordan har det forandret livene deres å få ansvaret for små barn igjen?
Rikdom med guttunge på fanget
-Jeg gir avkall på luksus, sydenturer, tid til meg selv. Alle venninnene mine har voksne barn nå og er frie og franke. Men jeg ville ikke byttet, når situasjonen nå er slik. For hva er frihet i forhold til to barnebarn? Jeg har et tiårsperspektiv på dette. Når den yngste av guttene blir myndig, kan vi gjøre alt vi ikke får gjort nå, sier Vivian.
Vidar jobbet lange dager som butikksjef, var skilt og hadde vært alene i tre år da han traff Vivian. Hans egne to barn var voksne for lengst. – Jeg synest ærlig talt ikke at jeg går glipp av noe. Nå kommer jeg hjem til liv i huset. Jeg blir ikke lykkelig av status og penger, men en guttunge som vil sitte på fanget, det er rikdom, det. Og så føler jeg meg som en 20-åring i hodet. Jeg blir nødt til å følge med!
Mamma er i hjertet
- Hvis noen som leser dette, er i en lignende situasjon som deg – er det å bli fosterforeldre til et barn i familien noe du kan anbefale?
- Ja, hvis de gjør det fordi de vil og helhjertet går inn for det, ikke fordi de synes de må, svarer Vivian, og legger til: - Og så lenge det ikke er en konflikt rundt plasseringen. Datteren min ville jo at barna skulle bo hos meg. Samtidig er det sårt for henne. Jeg er svært bevisst på at hun er en stor ressurs, på å spørre henne til råds om barna, på å få henne med på familiemarkeringer. For ungene er det ekstra tøft hvis alle andre i slekta er der da, men ikke mamma. De har henne i hjertet sitt. Hvis jeg ikke får med mamma, vokser ikke ungene like fort.
Fra bestemor til oppdrager
For barnas del tror hun dette er den beste løsningen:
- De har allerede en tilhørighet til meg. Overgangen blir ikke så stor. Jeg har jo alltid vært bestemoren deres, sier hun. Ennå kaller barna henne bestemor, men den rollen har hun ikke lenger:
-Jeg er oppdrager, en streng mamma, smiler hun. Vivian har sluttet å jobbe utenfor hjemmet, for å ha mest mulig overskudd til å følge opp guttene. 8-åringen kommer innom en snartur, forsyner seg med kake og ber om lov til å gå for å lete etter tomflasker han kan pante. Et nytt skateboard står på ønskelisten. Det får han ikke rett i hendene. – Vi kommer nok til å betale noe av det, men han må gjøre noe selv også. Vi lærer guttene at alle må hjelpe til. De må være med å kløyve ved, for eksempel.
Frykter at han ikke godtas
-De er hjemmelaget, pleier Vivian å svare når hun får spørsmål om hvorfor Vidar og hun har to mørke gutter. Hun elsker å se hvordan folk blir satt ut av svaret. De fleste regner med at ungene er adopterte, men svaret er at fedrene deres kommer fra et afrikansk land. Ennå har de ikke møtt noen hverdagsrasisme, men Vidar og Vivian har tenkt å forberede dem godt på fordommer og diskriminering de kan møte når de blir eldre. – Når de skal søke jobb, bør de møte opp med søknaden selv. Og de vil kanskje merke at folk krever litt mer av dem før de blir akseptert, tror Vidar.
Vivian gruer seg for et spesielt, mulig fremtidscenario for eldstemann, som er mørkest: - Jeg frykter at han ikke skal godtas av foreldrene til en norsk kjæreste, sier hun, og legger til at hun møter seg selv i døren nå:. – Jeg var selv skeptisk da datteren min på 17 kom hjem med en mørk kjæreste, men prøvde å ta i mot han så godt jeg kunne.
Det verste å bli skilt fra broren
Bestemoren har allerede lykkes i å lære barnebarna sine det hun lærte sine egne barn: Hvis vi alle gjør litt for noen som trenger det, kan vi alle få det litt bedre. Vivian har vært fostermor før – i tillegg til fire egne barn, hadde hun to fosterbarn, og et av dem er så integrert i familien at hun kaller seg fembarnsmor. På sikt ønsker to av hennes egne barn å bli fosterforeldre. Og barnebarna viser det samme engasjementet: – Vidar og jeg synes det er kjempespennende å jobbe med mennesker, og har funnet ut at vi har tid og lyst til å ta i mot flere fosterbarn. Da vi tok det opp med guttene, var de helt enige, og ønsket spesielt at vi skal ta i mot et søskenpar omtrent på deres alder. Som yngstemann sa: Å bli skilt fra broren ville vært det verste han kunne opplevd. De vet hvordan det er å ha det vanskelig hjemme, å ikke få nok omsorg. Nå ønsker de å dele litt, sier Vivian med ekte bestemorstolthet.