Hun var 16, skolelei og vant til sene kvelder ute. Kom fra fosterhjem og skulle bo hos sin streite onkel, tante og to søskenbarn.
Jarle, Ylva og de to barna sa ja med en gang da Ylvas niese på 16 år ville bo hos dem. At den nye tv-stuen (i bakgrunnen) måtte bli tenåringsrom, betydde ikke noe.
- Min første tanke var at hvis jeg hadde noe å gi henne, ville jeg gjøre alt jeg kunne, som om det var min egen datter, forteller Ylva.
Ikke maktesløse
Hadde de følt seg maktesløse, hun og Jarle, hadde det vært tøffere. Men de visste hva de ville gjøre i den nye rollen som fosterforeldre. De la en plan for hvordan de skulle møte 16-åringen, som kom fra et annet fosterhjem.
Nå fungerte det ikke lenger. Hun skulket skolen, gjorde stort sett som hun selv ville.
Konflikter i starten
- Vi var veldig klare og tydelige på noen krav som vi ikke gav oss på. At skole er noe man må gå på hver dag, så lenge man ikke er syk. At avtaler er noe man holder, sier Ylva.
– Vi hadde våre rutiner, vaner og holdninger, ting gikk litt på skinner. Så kom niesen vår inn med en helt annen kultur, andre grenser. Blant annet var hun vant til å være ute mye senere om kvelden enn vår ett år yngre datter, Frida. Det har blitt noen konflikter, vi har alle måttet tilpasse oss litt, og vi har lært mye av å få et nytt familiemedlem, legger Jarle til.
– Vi voksne har måttet tenke gjennom ting mer enn før. Vi er bedre på å ta opp et problem, snakke gjennom det og så legge det bak oss. Jeg tror vi har blitt flinkere foreldre, sier Ylva.
Gir ikke blaffen lenger
De har lykkes med planen sin. Vel et år har gått siden niesen flyttet inn hos familien på fire. De merker at hun har forlatt strategien om å ikke bry seg om noe.
Hun tar ansvar for stadig større deler av livet sitt. Utdanner seg til tannlegesekretær, med plan om å bli tannpleier på sikt. Jobber deltid og er nøye med å stille presis på vaktene sine.
Holder på å ta lappen. Har fått seg kjæreste.
Mer søsken enn søskenbarn
Frida (snart 17) har vent seg til at hun ikke lenger er eldst, og forteller at hun tenker på kusinen mer som en søster nå. Sander (13) tør å si fra litt mer til sin nye ”storesøster”. - De har blitt mer som søsken alle tre, mener Ylva.
Jarle føler at han fortsatt mest er onkel siden niesen var såpass voksen da hun kom hit at hun naturlig nok hadde mange egne vaner, meninger og holdninger. Likevel opplever han en gryende farsrolle.
Ylva tenker på søsterdatteren mer som sitt eget barn, uten at det kommer i konflikt med hennes respekt for sin søster som niesens biologiske mor
Å kaste vekk familien
På grunn av psykisk sykdom kunne ikke søsteren til Ylva lenger ha omsorgen for sine to barn. Da niesen flyttet inn på tv-rommet til onkelen og tanten, hadde hun bodd i det første fosterhjemmet siden hun var 10 år.
– Hun har hatt seks viktige år av barndommen der, vært en del av deres familie. Så er de borte. Hun beskriver det å flytte igjen som å kaste vekk familien, sier Ylva. Fosterdatteren setter seg i sofaen sammen med oss en kort stund. – Det var en utfordring å få deg til å oppleve at du har en rot, ikke sant? Spør Ylva, og niesen nikker bekreftende.
Samme humor og kjemi
Tanten brukte mye tid i begynnelsen på å tøyse og tulle med niesen. Oppdaget at de hadde samme humor, at kjemien stemte.
– Om det har sammenheng med at vi er i nær familie vet jeg ikke. Men jeg ser det som en veldig styrke at vi er det. Jeg kan fortelle historier fra da moren hennes og jeg var barn, fortelle om morens sterke sider, formidle kontakt mellom mor og datter. Og når vi sier at hun skal høre til i vår familie resten av livet, har vi større troverdighet enn en fremmed fosterfamilie, tror jeg.
Mormoren hennes kommer på besøk en gang i uka og lager middag til oss alle sammen, som en helt naturlig ting. Og hun har fått truffet sin far for første gang på ni år. Vi kjenner jo også han, sier Ylva.
Siste bit av roten
Til sommeren skal siste bit av roten på plass – da reiser mormor, tante og niese for å besøke farens slekt på en annen kant av landet.
Og til neste sommer reiser de alle fem til Tanzania – en drømmetur med både safari og strandliv, som de har spart til i flere år.
– Det ville vært utenkelig å ikke hatt niesen vår med på en slik tur, like lite som å la et av våre egne barn være igjen, sier Ylva