- Jeg kan ikke huske én bra dag, sier ”Benedikte”. Hun vokste opp i et hjem med fysisk og psykisk vold, og tok selv kontakt med barnevernet som 14-åring. Da hadde de ventet på henne.
Det var ikke første gang Benedikte var der. En morgen, et år tidligere, hadde moren til en skolevenninne kjørt henne rett til barnevernkontoret. Da blødde Benedikte fra leppe og hake og hadde to knekte ribbein. Men da hun kom hjem, ble hun truet til å trekke forklaringen sin. Slik hun hadde blitt truet gang på gang før – også med våpen. Frykten stoppet Benedikte fra å si noe til venner, naboer eller lærere. Ikke en gang til mormor, som hun og den ene søsteren bodde hos to måneder hver sommer. – Hun spurte og grov om hvordan vi hadde det. Vi ville jo aldri hjem igjen. Hadde blåmerker da vi kom. Men jeg fortalte aldri noe, sier Benedikte.
Alenemor og rørlegger
Hun fyller 24 år til sommeren. Tar vennlig i mot og serverer te i den koselige kjellerleiligheten hun leier sammen med sønnen på to år, som denne formiddagen er i barnehagen. I seks år alt har hun jobbet som rørlegger i den lille sørlandsbyen. Hun var eneste jente på utdanningen, nå jobber hun bare med mannfolk, og trives med det.
– I stedet for en hel haug med kaklehøner, smiler hun.
Ikke bare er hun eneforsørger for sønnen, Benedikte er lett å be når Bufetat spør henne om å stille opp på dette intervjuet. Flere ganger har hun også vært med i panelet og snakket om sin erfaring som fosterbarn, på 9. samling av PRIDE-kurs for fosterforeldre.
- Det virker som du tar livet på strak arm, på tross av alt det vonde du opplevde i barndommen?
Føler seg ikke som helt menneske
- På en måte gjør jeg det. Jeg har nådd målet mitt med utdanning og en jobb. Men jeg føler meg liksom ikke som hundre prosent menneske – jeg takler ikke stress, press og mas. Jeg blir ofte fysisk syk og svært sliten. Det hender jeg legger meg klokka åtte bare fordi jeg ikke orker mer, sier Benedikte. Hun har gått til psykolog siden hun var 15 for å bearbeide fortiden sin. Men hun klandrer ikke barnevernet for at hjelpen kom så sent:
- På en måte var det rett, på en annen måte galt. Så lenge barnevernet ikke har noen bevis for omsorgssvikt, har de ikke så mange rettigheter, sier hun.
- Du sier at barnevernet allerede hadde klart et beredskapshjem til deg, på hemmelig adresse. Hvordan var det å komme dit?
Fostermor med på fødselen
- Veldig flaut og pinlig i begynnelsen, å skulle bo hos fremmede folk. Men de var beredskapshjem og fosterhjem for flere andre ungdommer, og det gjorde det lettere, husker Benedikte. Å være trygg, slippe å være redd for å få juling hjemme, var også en ny erfaring for jenta som tidligere skydde hjemmet så godt hun kunne, og heller ble med venner hjem etter skolen. Beredskapsfamilien ble fosterhjem for henne, og hun så etter hvert på fosterforeldrene som sin mamma og pappa, mens deres to barn ble som søsken for henne. – Fostermoren min var med da sønnen min ble født, og vi er hjemme hos henne en gang i uka og spiser middag. Fostersøsteren min passet gutten nylig da hun var hjemme. Hun blir jo tanten hans, smiler Benedikte. I dag har hun også kontakt med sin biologiske mor og en av sine to søstre.
Ikke bare ”faenskap” med ungdom
- For barnevernet kan det være vanskelig å finne fosterhjem til ungdommer. Hvorfor tror du mange ikke ønsker å ta i mot en ungdom?
- De kan vel lett tenke at det bare følger ”faenskap” med en ungdom. Men de kan i stedet tenke at de kan gjøre noe viktig for noen som er i krise. Jeg trengte jo bare hjelp. Fordelen med ungdom er at de lettere tilpasser seg nye omgivelser, de skjønner mer når de blir forklart ting enn et lite barn gjør.
De som har det fritt, gjør ikke opprør
-Hvilke egenskaper bør fosterforeldre til ungdom ha?
- De bør være imøtekommende, hyggelige og gå i dialog med fosterbarnet sitt, ikke bare sette grenser, mener Benedikte og gir et eksempel: - Hvis fosterbarnet vil ut en kveld, så spør når han eller hun vil være hjemme. Sier de klokka 1 og du tenkte at 12 var greit, så la dem være ute til kl. 1. Jeg mener ikke at de skal få bestemme alt, men hvis noen opplever at de kan ha det ganske fritt i fosterhjemmet, gidder de ikke gjøre opprør, tror Benedikte.
Vant til taushet hjemme
Hun lar det skinne gjennom at hennes egne fosterforeldre er idealet: En fostermor som sørget for rikelig med omsorg og mat på bordet. Og en fosterfar som alltid hentet henne når hun ringte, uansett. – Da føler du at det er noen som virkelig bryr seg om deg.
I starten vasket hun masse i fosterhjemmet. Var sjokkert over at de kunne la oppvask stå til dagen etter, la tre katter gå rundt. Hun var vant til et plettfritt hjem, en mamma som tørket støv flere ganger for dagen. Fordi det ville straffe seg dyrt å la være.
- Og så pratet de hele tiden, også om private ting. Det var alltid veldig taust hos oss.
For Benedikte er det sønnen som kommer i første rekke nå. – Jeg gjør alt for at han skal ha det bra, sier hun.