- Han lurte på om han kunne bo hos oss, forteller Fred Arve.
I dag er Sylvi og han fortsatt fosterforeldre for Ardi (18 år). Vi sitter i stua deres, med fantastisk utsikt over sørlandsbyen, og Ardi slår seg ned sammen med oss. Han er nydusjet etter fotballtrening, hilser høflig og blidt, men er lavmælt og sier ikke så mye. Ikke så rart, kanskje – vi skal seks år tilbake i tid og snakke om da han måtte flytte i fosterhjem.
Kjøpte godteri og leker til småsøsken
Fred Arve la ganske snart merke til Ardi da gutten begynte på fotballaget han var trener for.
- Ardi bodde fem kilometer fra fotballbanen og sprang ofte både fram og tilbake, i tillegg til å delta på trening i halvannen time. Dette gjorde han tre ganger i uka og viste dermed en utrolig stor interesse for fotballen. Fred Arve la merke til at Ardi en del ganger ble veldig lei seg og da måtte han bruke en del av treningstiden til å få han i bedre humør.
I tillegg stod Ardi tidlig opp på søndagene og gikk med aviser for å skaffe ekstra penger til å være med på cuper med laget. Pengene gikk også til å kjøpe leker og godteri til småsøskene, forteller Ardi. Jeg så at det var en gutt det var mye godt i, som gjorde mye godt for andre, husker Fred Arve.
Ardi betrodde seg til Fred Arve, fortalte at han ble mobbet på skoleveien. En dag hadde fotballtreneren derfor tilbydd seg å kjøre han til skolen, men da han møtte opp, var ikke Ardi hjemme.
Rømte hjemmefra barbeint
- Han hadde sprunget hjemmefra, barbeint, selv om dette var i februar. Han ville ikke hjem. Da ble barnevernet koblet inn av skolen og han ble akuttplassert på en institusjon, forteller Sylvi. Familien hadde vondt av gutten og holdt kontakt med han, han besøkte dem flere ganger og var med på ferie.
Da barnevernet i kommunen gikk inn for omsorgsovertakelse for Ardi, tok de kontakt med Fred Arve og Sylvi, og spurte om de kunne tenke seg å være fosterhjem for 11-åringen. Fosterhjemstjenesten, som jobber med å rekruttere og lære opp nye fosterhjem, fikk oppgaven med å undersøke om familien var en god match for Ardi. Håkon Skaar, fosterhjemskonsulent, husker at han ble imponert over engasjementet og omsorgen familien den gang viste for gutten. Seks år senere er han tilbake på besøk for første gang, og er enda mer imponert.
-Dere har gjort en kjempejobb
- Dere har gjort en kjempejobb, alle sammen. Ikke minst du, Ardi, sier han. Skaar forteller at fosterhjemstjenesten ikke har så mange prinsipp, men et av dem er at fosterfamilier ikke skal ha barn på akkurat samme alder som fosterbarna. Årsaken er at dette ofte fører til konkurranse og konflikt mellom fosterbarn og fostersøsken. Familien har en sønn som er født samme år som Ardi. Fordi Ardi og familien kjente hverandre fra før, og de så ut til å passe så godt sammen, fikk han likevel flytte hit, sier Skaar.
Sønnene godkjente valget
For Sylvi og Fred Arve var det avgjørende at sønnene godkjente valget om å bli fosterhjem. Eldstemann Fredrik syntest det var 100 prosent greit etter å ha tenkt over det en stund, mens Simen, som var vant til å være minst, var sjalu noen ganger i begynnelsen. Siden har det ikke vært noe problem, og Ardi og Simen er mer like enn de to brødrene, mener foreldrene. De liker at det skjer ting. Og så har det sine fordeler med en fosterbror: – Å si: ”Meg og Ardi har lyst på det og det” er en vanlig strategi for Simen, smiler moren
Tøff overgang til fosterhjem
Ardi gikk både i klasse med og spilte på samme lag som Fredrik, med faren hans som fotballtrener. Det var det likevel noe helt annet å skulle bli en del av familien. -Det var veldig tøft for Ardi i begynnelsen, sier Fred Arve, og Ardi nikker gjenkjennende: - Jeg måtte tilpasse meg mye, men fikk også mye støtte fra fosterfamilien min. Og det betydde mye å kunne bo på samme sted, der jeg allerede hadde fått venner.
Styrer sinnet langt bedre
Utfordrende var det også for familien å få Ardi, som da hadde fylt 12 år, i huset: De har aldri sett noen bli så sint. - Han ble helt svart i øynene, lærerne følte seg truet, og han fikk noen røde lapper med seg hjem, husker fostermor Sylvi. Fred Arve har hatt mange og lange pratestunder med gutten, ofte mens de satt i bilen i garasjen etter endt fotballtrening. Der skjedde det gjerne også episoder de trengte å gå gjennom. – Det har vært utrolig å se hvordan sinnet nesten har forsvunnet. Hvis Ardi blir sint nå, kan han styre det på en helt annen måte, mener Fred Arve.
- Hvorfor er du ikke så sint lenger? spør vi Ardi,men det synes han det er vanskelig å svare på. – Jeg tror du er mer i harmoni med deg selv, at du har det godt, repliserer fosterfaren.
Drømmer om å bli politi
Slik ser det jammen ut også. Ardi spiller midtbane på juniorlaget i småbyen, som er i 1. divisjon og i sommer gjorde det godt i Danacup.
Til fotballtreningen kom han rett fra Kiwi, der han har deltidsjobb. Sjefen der har i sommer skrytt til fosterforeldrene over Ardis innsats, og er veldig fornøyd med han. Fotografen kommer på at hun traff Ardi mens han satt i kassa tidligere i sommer: - Han spurte om jeg var på ferie her, og var veldig hyggelig. Det er ikke så vanlig at de i butikken spør om sånt, sier hun.
Til høsten begynner Ardi, som nå har gått to år på Salg, service og sikkerhet på videregående, på påbygging, for å få generell studiekompetanse. Yrkesvalget har han gjort allerede:
- Jeg har lyst til å jobbe som politi. Jeg vil gjerne hjelpe andre.
Snudde hatet til noe positivt
Det valget tok han etter en samtale med fosterfaren. Ardi hadde hevntanker etter vonde opplevelser i barndommen, men Fred Arve fikk overbevist han om at det å skaffe seg kunnskap og en solid utdannelse, er langt bedre enn hevntanker og vold.
– Det var da han for alvor begynte å jobbe med skolen. Hatet ble vendt til noe positivt, sier fosterfaren.
En berikelse for familien
18-åringen skal bo hos familien til han er 20, to år lenger enn et vanlig fosterhjemsopphold. Han vil alltid være velkommen hos dem senere også. Sylvi og Fred Arve er enige om én ting: - Ardi er en berikelse for familien. Vi ville gjort det samme valget om igjen.