Agnete, 13 år

Men jeg hadde ikke lyst til å bestemme fordi jeg egentlig ikke hadde lyst til å bo hos dem,- tror jeg. Jeg fikk lyst til å være ekkel, skikkelig ekkel, - også ble jeg det. Jeg gråt aldri selv om de spurte meg mye om hvordan det gikk. Jeg var bare sint, sint lenge av gangen eller bare lei meg,  men det merket ikke de.

En dag kom barnevernet og sa til meg at mamma og jeg aldri skulle bo sammen mer, - og at mamma var enig i at det var best for meg å bo i fosterhjem. Da hadde jeg bodd hos Arne og Karin i nesten et halvt år tror jeg. Etter det tenkte jeg på at jeg kunne gi de en sjanse. Også ble det litt bedre, først på skolen også etter hvert hjemme, ja hjemme i fosterhjemmet mitt da hvis du skjønner hva jeg mener. En gang begynte jeg å gråte, det var litt dumt fordi det bare var fordi vi rydda i skapet mitt også fant jeg en gammel genser som jeg ikke hadde sett på evigheter. Karin var der, jeg vet ikke om hun skjønte hvorfor jeg gråt, hun trøstet meg og sa hun var glad i meg. Nå tror jeg på det også.