Heidi, 20 år

Jeg var så heldig at jeg kom i fosterhjem innenfor familien, min mamma sin søster. Mamma døde da jeg var 10 år, så dette var veldig trygt og godt, og komme hit, jeg hadde savnet dem veldig og ikke sett dem på ganske lang tid.

Jeg synes allikevel at det var rart og skulle føle seg som hjemme osv, forsyne meg med mat, dusje og oppføre meg som hjemme. Jeg husker jeg var veldig redd for å ta fra de andre barna i huset deres foreldre, og at jeg skulle få for mye oppmerksomhet, slik at de ble sjalu.

Jeg brukte litt tid på å føle meg helt hjemme, men dette gikk fort. Jeg fikk fort god tillitt til de som skulle være der som foreldrene mine, og vi lærte fort og kjenne hverandre.

Tante fikk fort en mammarolle for meg, og jeg følte at jeg på en måte hadde en mamma.

Jeg ble godt mottat av de andre i hjemmet, de var veldig glade for at jeg var der, og jeg ble tatt meg på ting og ble presentert for vennene demmes. Vi ble fort som søsken, og ble godt sammensveiset.

Jeg har en veldig positiv opplevelse av å være i fosterhjem. Men det fins også negative opplevelser, det er blant annet andre regler som må følges, og man kan også oppleve å føle seg i veien av og til.

Jeg synes at barnevernet var til god hjelp, men noen ganger synes jeg de var en plage, jeg følte meg ikke som andre på min alder og følte at ting var altfor strengt.

Da jeg fylte 18 meldte jeg meg ut av barnevernet. Jeg flyttet ut og fikk mitt eget sted å bo.

Dette var min historie om det å være fosterbarn:)