Mona, 15 år

Pappa døde bare et par måneder før jeg fikk vite at jeg skulle bo hos onkel og tante. Mamma var ikke i stand til å ta vare på meg, pågrunnet alkoholproblemet hennes. Jeg gledet meg veldig til å få søsken, eget rom, og foreldre som var i stand til å ta vare på meg, som normale voksne. Jeg kom til tante og onkel en sommerkveld i ellevetiden. De hadde pratet en del om det at jeg skulle flytte inn, og de ville høre hva de nye «søsknene» mine syntes om å ha en ny storesøster. De syns dette var veldig stas, så jeg ble tatt imot med åpne hender. Onkel henta meg hos mamma. Vi satt lenge å prata om det at jeg skulle bo der, før vi dro hjemover. Der ble jeg møtt av to spente barn, som var veldig glade for å få en søster. Alle tre lå på rommet til «broren» min. Vi pratet til langt på natt, selv om det var skole dagen etter. Vi snakket om hvor fint vi skulle få det, og hvor moro vi skulle ha det.

Forholdet til fosterfamilien er veldig bra. Her har jeg bodd i to år og trives veldig godt! Jeg kan prate med tante og onkel om alt, uansett hva det gjelder. Vi lever som en vanlig familie. Jeg krangler med barna, og tante og onkel. Men vi kan også ha det veldig bra. Vi drar på turer, og har det veldig koselig sammen. Jeg begynte på en ny skole der jeg ikke kjente noen. Men jeg fikk fort venner. Og jeg fortalte klassen og de som ville vite om at jeg bodde i fosterfamilie. Jeg fortalte også rett ut om mamma og pappa. De støtter meg alltid om jeg har tunge dager, eller om det er noe annet.

Nå har jeg ikke så mye kontakt med mamma. Men det er jeg bare glad for!! Jeg har alltid vært veldig usikker på å møte mamma, i tilfelle hun er rusa, eller hun kanskje ikke møter opp når hun skal. Så jeg trives godt med bare å ta en telefonsamtale en gang iblandt. Det hender jeg møter henne, men det er ikke så ofte. Det hender jeg kjefter litt på henne for det som har skjedd, men både barnevernet, tante og onkel syns dette bare er bra! Det er bare noe som må ut, og jeg klarer aldri å holde det igjen. Det hender hun ikke vil høre på det og da sier jeg at da må vi bare ringes en annen dag.

Mine positive tanker over å bo i fosterhjem er at jeg bor i en trygg familie som vil meg alt godt. Det var en befrielse å komme hit, og slutte å tenke på at jeg måtte passe på mamma. Nå kunne jeg bare tenke på meg selv og leve som en vanlig ungdom på fjorten år! Jeg kan alltid prate med tante og onkel og det er veldig fint. Jeg har det så bra i fosterhjem at jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre enn jeg har det nå!

De negative følelsene ved å bo i en fosterfamilie er vel sorgen av å ikke bo med sine egne foreldre. Det å tenke på at det er så mange andre som bor hos sine egne foreldre og har det bra, men de vet egentlig ikke selv hvor bra de har det! Også var det en overgang fra å være enebarn til å få to søsken. Det var vanskelig den første tiden, fordi det var så uvant. Men i dag er det veldig naturlig og bra. Jeg gråt mye det første året, og ville bare ha pappa tilbake, så han kunne ordne opp. Men nå tenker jeg at han har det helt sikkert veldig bra, og det har jo jeg også. Så nå gråter jeg nesten aldri. Det som gjorde at jeg sluttet med det her var fordi jeg satt meg mål. Jeg satt meg mål om å begynne med en aktivitet og da begynte jeg med tennis. Jeg satte meg mål om å få flere venner som jeg kunne finne på ting med, og det klarte jeg. Jeg satt meg veldig mange mål, noen var så dårlige at jeg bare blåste i de. Men de fleste ble gjennomført sånn at jeg klarte meg en dag uten å gråte. Jeg klarte meg fint på skolen, trente og hadde venner. Det var målet som jeg tilslutt fikk til!

Forholdet til barnevernet er greit. Har møtt de to ganger siden jeg flyttet inn, pågrunnet sykdom, men det har gått greit. Nå har de kommet i gang igjen og vi skal møte de oftere. Jeg prøver å være veldig åpen om dte som har skjedd, derfor har jeg ikke noen store problemer med at de kommer å sjekker åssen jeg har det iblandt.

Jeg har funnet mye hjelp i å skrive, fortellinger, noveller, artikler osv. Nå som jeg har kommet meg godt gjennom dette her selv, har jeg veldig lyst til å begynne å hjelpe andre. Jeg er villig til å hjelpe andre som har det tungt, og håper jeg kommer langt med det.

Hilsen Mona