Vi ble fosterforeldre!

Hvordan startet det hele egentlig, Petter?

– Vi hadde jo sett annonser etter fosterforeldre som sto i avisen. De ble lest grundig og drøftet under middagen. Det er også fosterbarn på skolen til barna våre, så helt ukjent var det ikke. Ønsket om å hjelpe et barn har vært en drivkraft helt siden vi begynte å snakke om dette. Og nå passet det for oss. 

 Hva skjedde videre, Siri?

– I 2005 bestemte vi oss for å gjøre noe aktivt med det som hadde vært et samtaletema en god stund: «skal vi bli fosterforeldre?». Vi fikk først svar på et par sentrale spørsmål gjennom fosterhjem.no, deretter mottok vi i posten brosjyrer og annet skriftlig materiale fra vår lokale fosterhjemstjeneste. Vi deltok også på et informasjonsmøte som ble arrangert for familier som hadde lyst til å bli fosterforeldre. På informasjonsmøtet ble det også gitt mulighet til å melde seg på et PRIDE-kurs. Vi meldte oss for å vurdere om det å bli fosterforeldre i det hele tatt var noe for oss.

Hvem var det som tok det første initiativet, Siri?

– Det var nok jeg som brakte det på banen, men Petter var med fra første stund. Jeg mener; dette er jo noe vi skal gjøre sammen, det er litt vanskelig å ikke forholde seg til barn som bor i familien! Men vi har litt ulik tilnærming til det å være fosterforeldre.

Hvilken tilnærming har du, Petter?

– Jeg erfarer at mitt aktive liv når det gjelder blant annet friluftsliv har sine fordeler. Jeg har også et inntrykk min rolle som «mann» blir satt pris på. Det er jo hyggelig! Akkurat det er litt nytt for meg; å være seg mer bevisst på hvordan jeg blir oppfattet. Jeg synes også min omsorg utfyller Siris måte å gi omsorg på. Vårt fosterbarn Knut har litt forskjellig erfaring med voksne og den type erfaring var ukjent for oss, selv om også før jeg ble fosterfar forsto at grunnen til at barn må flytte hjemmefra, ofte handler om vanskelige forhold.

Hva med deres egne barn, Siri?

– Jeg forsto tidlig at dette ville virke inn på dem. Det gir utfordringer på mange plan. Men den ballasten synes vi de trenger å ha med seg. Verden er litt mer komplisert enn våre egne barn opplever gjennom sin beskyttede tilværelse. Når vi ble en fosterfamilie har det på mange måter vist dem at andre barn kan ha det ganske så annerledes. Men ved at vi som familie ble en fosterfamilie har det også vært en spore til å snakke mer med ungene om akkurat dette, og å involvere oss i deres tankeverden.

Hva med foreldrene til fosterbarnet, Petter?

– Både for oss og fosterbarnet kan besøk av foreldre være både positivt og utfordrende. Det er jo et sett foreldre til som er knyttet til barnet sitt, noe stort sett alle foreldre er. Men jeg må si at vi i det store og hele løser dette på beste måte for Knut. Vi strekker oss. Jeg har også det bestemte inntrykk av at foreldrene til Knut strekker seg, i samarbeidets ånd, hvis jeg kan si det slik. Jeg ser også at det er viktig for Knut at vi ikke er i et konkurranseforhold.

Hva med barneverntjenesten og samarbeidet med dem?

– Vi synes vi er ganske gode til å samarbeide med barneverntjenesten. Vår erfaring er at de følger oss opp regelmessige. Vi er også aktive og krever oppmerksomhet når det trengs. Det går ikke an å vente på hjelp er vår innstilling. Vi prøver å være tydelige på våre behov. Men det varierer hvor mye profesjonell støtte vi trenger. Til tider trenger vi lite fordi hverdagene går som vanlig, og de er ukompliserte. Andre ganger er det annerledes. I starten hadde vi også et par støtteordninger eller «forsterkninger» som det kalles.

Har dere kontakt med andre fosterforeldre?

– Da Knut flyttet inn hos oss fikk vi tilbud om å delta i en fosterhjemsring sammen med fem andre fosterfamilier. Vi møttes én gang i måneden sammen med en profesjonell veileder. Det var nyttig både å få andres støtte og råd og å få kontakt med andre fosterforeldre. Vi deltar også på kurs hvor vi treffer andre fosterfamilier.

Til slutt; er det å være fosterforeldre noe dere har ønsket ugjort, Siri og Petter?

– Nei. Vi har aldri angret. Dette har vært riktig for oss.