Et barn til på laget

Da Tommy og Helga fant ut at de ville ha familieforøkelse vurderte de både å få eget barn og å adoptere, men så begynte spiren om å hjelpe et barn i Norge å gro. Det er to år siden de bestemte seg for å bli fosterforeldre, og det har vært noen skuffelser underveis. Men nå kan det kanskje se ut som om ei etterlengtet lita tulle eller pjokk endelig er på vei inn iden barnerike og barnekjære familien.

– En av gangene løp vi ut og kjøpte babyklær, husker du det? sier Helga Svindal Larsen til Jesper. Han er ni år og minstemann i familien i den ærverdige gamle villaen i Skien. Jesper nikker og forsyner seg av kakefatet mens han gjør seg noen tanker om å få et fostersøsken:

– Det blir litt annerledes selvfølgelig og bare komme hjem og legge merke til at det er noen andre der enn før.

– Det tror jeg at jeg også vil tenke til å begynne med, sier Tommy. Det vil jo ta litt tid å bli vant til det.

– Vi har gått noen runder i de to årene det har gått siden vi bestemte oss for å bli fosterforeldre. Det første barnet det var snakk om var en gutt med spesielle behov som krevde mye oppfølging. Da sa vi nei. Vi lever et aktivt liv, er mye på farten og har unger som er med på mange aktiviteter.

Alle fosterbarn har selvfølgelig en eller annen form for bagasje, men vi var redde for at et barn med spesielle behov ville kreve såpass mye at det ville gå utover våre egne unger. Det er det viktig at det ikke gjør, smiler Helga og ser på Jesper.

Kjøpte babyklær

– Det har som sagt vært noen ganger da vi nesten har fått fosterbarn. Først var det en liten jente, en baby, og da barnevernet ringte ble jeg så glad at jeg holdt på å løpe opp til Odd Grenland og stenge treninga, ler hun. Jeg malte barnerommet og Jesper og jeg var ute og kjøpte klær til babyen. Men så ble det ikke noe av likevel. Barnevernet var ydmyke, de forsto jo hvor skuffet vi var. Etter det landet vi liksom, så siste gangen vi fikk en telefon, var vi mye roligere. Vi prøvde å ikke involvere oss så mye. Vel, vi prøvde. For vi ga henne navn og prøvde å forestille oss hvordan hun så ut, gjorde vi ikke det Tommy?

– Ja vi klarte ikke helt å la være, smiler Tommy. –Dette med å få fosterbarn er komplekst på den måten at det er utrolig mye som skal diskuteres og forberedes. Man skal snakke ut om alt fra den generelle rollen som fosterhjem til å forberede seg på det spesielle barnet som skal komme. Og det er ikke bare én side, det handler om biologiske foreldre, tanter, onkler, våre barn, oss – og det krever forberedelse. Nå har vi jo erfart noen ganger at ting kan virke klart, for så å snu på grunn av en rettssak eller noe annet som gjør at plassering ikke er aktuelt likevel.

”Seriøst, et barn til?”

– Den siste gangen tenkte vi at det var lurt å ikke involvere barna for mye, i tilfelle det skulle skje igjen. Men samtidig kan vi jo ikke bare komme hjem med et barn og si at her er lille X og hun skal bo her til hun blir voksen. Det er jo en prosess for dem også. Vi har gått på kurs og har lært oss å kjenne på masse følelser og forberede oss på mange situasjoner, men ungene føler jo også skuffelse når et barn som skulle komme ikke kommer likevel. Når det er sagt var det ikke bare hurra da vi presenterte dette hjemme første gang. Jesper har vært positiv fra dag én og  synes det er kjempespennende. Men du kan jo tenke deg jentene – den  eldste var i den verste fjortisalderen: ”Seriøst liksom, skal det sove en til  her, hva med rommet mitt da, skal jeg dele?” De sa til oss at deres redsel var hva som skulle skje med dem nå. Måtte de dele rom med noen? Blir det mindre goder? Færre fotballkamper for Frida? Hva med Daniel og hva med Jesper? Det er naturlig at de tenker på seg selv, sier Helga og forteller om den dagen de kom tilbake fra PRIDE-kurs i Morgedal.

En forandring, ingen trussel 

– De sto her alle sammen. Eldstemann Daniel, som har flyttet ut, hadde vært barnepike. Tommy og jeg hadde så mye å prate om og ville dele gleden med barna, som var mer skeptiske og lurte på hvorfor i all verden vi måtte bli fosterforeldre. Da sa vi til dem: Tenk om vi ikke hadde kommet tilbake til dere fordi vi hadde kjørt oss i hjel. Dere er fire barn og vi har ingen annen familie som kan ta seg av dere. Dere måtte også ha kommet i fosterhjem. Hadde det ikke da vært fint at barnevernet la ned arbeid i å finne et bra hjem til dere, hvor dere kanskje kunne bodd sammen?

Da begynte de å tenke. Og tanken har vokst fra å tenke på sine ting og rommet sitt til at et fosterbarn ikke representerer en trussel, men en forandring. Det kan være at vi ikke kan være med Frida på kamp en dag fordi det er en sangøvelse vi må følge det nye barnet til. Men slik er det jo i dag også. Vi har en logistikk som skal gå opp. Tommy er på jobb og trener, jeg kjører ungene til aktiviteter. Det at vi tar i mot et fosterbarn skal selvfølgelig ikke gå ut over dem. Samtidig er det viktig at de lærer å ikke bare være opptatt av seg selv, sier Helga.

Tekst: Mona Bidne Foto: Danny Twang